Når helse blir beredskap

Et samfunn med høyt langtidssykefravær har et alvorlig beredskapsproblem. 

Til enhver tid står nær én av fem i yrkesaktiv alder utenfor arbeidslivet. Det er ikke de korte fraværene som svekker samfunnets motstandskraft mest, men de lange – og særlig innen helse- og omsorgssektoren. Der er sykefraværet blant de høyeste og når nettopp disse yrkene er kritiske i en krisesituasjon, blir langtidssykefravær en reell trussel mot totalberedskapen. Da blir vi ekstra sårbare.

Styrketrening og behandling med fysioteraput Øystein Klareng. Foto: Ingvar Midthun

– En trussel for totalberedskapen er at vi har for lite folk i arbeid. Langtidssykefraværet gir Norge så mye som 20 prosent lavere yteevne og derfor må alle virkemidler som får folk tilbake i arbeid styrkes, sier direktør ved Hernes Institutt, Ole Jo Kristoffersen.

På Hernes Institutt arbeides det hver dag med å hjelpe mennesker med sammensatte helseplager tilbake i arbeid. Kristoffersen mener at arbeidsrettet rehabilitering er viktig for å bygge et samfunn som tåler kriser, uten av kritiske funksjoner bryter sammen.

– Når mennesker får hjelp til å mestre helseutfordringer og komme tilbake i jobb, styrkes både individet og samfunnets samlede robusthet.

Direktør, Ole Jo Kristoffersen med klar tale. Foto: Ingvar Midthun

Nok arbeidskraft i en krisesituasjon

Et særskilt dilemma oppstår når mange er dobbelt disponert, for eksempel både i helsevesenet og i forsvaret. Hvordan unngår vi at kritiske samfunnsfunksjoner svekkes når krisen krever mobilisering? Forsvaret har ikke et eget helsevesen, eget transportsystem eller egne maskin og byggentreprenører som står klart dersom en krise rammer landet. De baserer seg på å rekvirere ressursene som finnes ute på både private og offentlige arbeidsplasser.

– Vi må ha en mer helhetlig oversikt over tilgjengelige ressurser,» forklarer Ole Jo. «I pandemien måtte man hente inn pensjonister for å klare vaksineringen. Vi kan ikke vente til en ny krise er her, vi må planlegge nå.

En løsning kan være å skape fleksible ordninger hvor flere samfunnsgrupper får grunnleggende beredskapskompetanse, samtidig som man bygger et sterkere sikkerhetsnett rundt helsesektoren.

Menneskelig kontakt trumfer teknologien

Et av de viktigste spørsmålene er hvordan vi kan opprettholde et samfunn som fungerer «som i fredstid», selv når en krise rammer. Erfaringene fra pandemien viste at arbeidsplasser som klarte å organisere seg fleksibelt, sikre tilstedeværelse og opprettholde rutiner, bidro til å holde hjulene i gang.

– Her spiller også det mentale og sosiale en stor rolle. Vi så i pandemien at teknologien hjalp i stor grad, men maskiner kan ikke erstatte menneskelig kontakt. I krisesituasjoner er behovet for tilhørighet, trygghet og nærhet større enn noen gang.

Elverum som helse- og beredskapshovedstad

Ole Jo peker på Elverums unike posisjon: – «Det hadde vært bra for Elverum om vi klarer å fylle beredskapsbegrepet og vise nyansene i det. Tenk om alle innbyggere i Elverum visste hva deres rolle var i en krisesituasjon og var forberedt på å bidra.»

Her ligger også en oppfordring til kommuner og arbeidsplasser: øv på scenarioer, bygg kunnskap, og gjør egenberedskap til en naturlig del av hverdagen.

Start med indreberedskap

Til syvende og sist handler beredskap ikke bare om systemer og strukturer, men også om hver enkelt av oss. Å ta vare på egen helse og stå i jobb er et av de viktigste bidragene vi kan gi til samfunnets motstandskraft.

– «Indreberedskap betyr å gjøre ting som gjør deg godt, og som gjør deg i stand til å tåle å stå i vanskelige situasjoner. Å ta vare på egen helse er i stor grad det samme som å være på jobb. Har man falt ut av utdanning og arbeidslivet, står man svakere også i en krisesituasjon,» avslutter Ole Jo.

Fysioterapaut Øystein Klareng, foto av Ingvar Midthun. Hernes Institutt som ligger i naturskjønne omgivelser i Hernes.